Klokken er nå 17.30 og jeg sto opp for litt over en time etter å ha sovet i 14 timer basert på mitt første Jet Lag på hele denne reisen! Helt sant.
Jeg befinner meg nå i London, England, og not to worry jeg akter ikke å glemme å skrive om min ubeskrivelige opplevelse av New York City, men dette innlegget handler om litt mer enn bare oppramsing av ting, eventer og opplevelser.

*Heads up; dette innlegget blir langt, muligens veldig uniteressant, litt ego-sentrert og kanskje til og med helt poengløst.*

Jeg har muligens nevnt det før, men før jeg dro gjorde jeg det veldig klart at denne turen ikke skulle bli en «finne-seg-selv»-tur. Hvorfor? Fordi det inntrykket jeg har fått av «å finne seg selv», er at det skal være veldig tungt og vanskelig, og det var ikke en slik tur jeg ville ha. Jeg ville bare ha det gøy,gøy, mer gøy, være lykkelig og stressfri og se så mye jeg kunne av verden før jeg ble dratt inn i studiene.

Det ville vise seg at man faktisk kan få i både pose og sekk. Det viste seg at det faktisk var/er mulig å være absolutt, helt sinnsykt, lykkelig og stressfri og fremdeles finne seg selv. Det trenger ikke være tungt og slitsomt. Og jeg tror, at akkurat fordi jeg ikke planla å «finne meg selv», kom det veldig «piece by piece». It kinda snuck up on me.
Jeg mener nå selvfølgelig ikke å si, at jeg, i en alder av nitten, har «funnet meg selv» completely, men jeg mener at jeg hvertfall har fått en god start, og jeg føler at jeg nå kan si med fullstendig stolthet at dette er meg, og det er helt fantastisk!

Hvis du sitter og leser dette og tenker; «hva i alle dager er det du snakker om?», eller kanskje «hva søren har skjedd med deg?» (den siste er mer sannsynlig fordi jeg tror at alle som kjenner meg vet at jeg ikke er veldig yoga-fen-sheui-meditasjon-person), er det jeg mener å si at denne turen (som ikke er over enda!) har gjort meg helt sinnsykt godt. Jeg har lært ufattelig mye om meg selv og om andre mennesker.
Jeg visste ikke at det gikk an å være så glad og lykkelig. Jeg har vært helt utrolig heldig på denne reisa. Jeg tror virkelig at man blir veldig påvirka av folka rundt seg. Jeg har møtt mange reisende folk, som har vært super happy, hang-lose og utadvendte, og det førte til at jeg også nå er super happy, hang-lose og ekstremt utadvendt.
Når man reiser alene, må man presse seg litt på andre og være litt sånn «hey, kan jeg henge med dere?», noe som (hvertfall for meg) krevde litt mot. Man tenker ofte «ånei, kanskje de ikke vil ha meg meg» eller «syns de virkelig at det er gøy at jeg er med, eller syns de bare synd på meg?». Hvis du aldri har tenkt slik, bra for deg. Helt seriøst, thumbs up. Men dette er hvertfall klassiske eksempler på svakheter i selvtillit, igjen, i mitt tilfelle. Jeg sier ikke at alle som tenker sånn har svak selvtillit, det faller veldig naturlig å tenke slik, men det var det det var for meg. 

Poenget er, at etterhvert som jeg reiste rundt, møtte folk og fikk mange venner, merket jeg at disse tankene bare ble mindre og mindre. Selvtilliten ble bedre og bedre. Og den holdningen som sa «ånei, de liker meg ikke, hvordan kan jeg endre det?», ble til «Okay, they’re just not my kind of people. I’m just not for them. I worked damn hard on that joke, better go find someone who laughs at it». 
Det jeg prøver å si er, alle passer ikke for alle. Det har man jo fått oppleve fra barneskolen, gjennom ungdomsskolen og helt klart gjennom videregående.Så hvorfor omringe seg med folk som gir deg bitch-blikk når du snakker, når du kan omringe deg med folk som elsker at du åpner kjeften?

Yes, I did just post an ecard as a meaningful quote to my personal discovery.

Et helt enkelt eksempel på hva jeg prøver å forklare, var når jeg var i Australia.På hostellet der møtte jeg Paulina og Daniel fra Sverige som hadde vært og reist rundt i Aussie i 6 uker. Jeg endte opp med å være veldig mye sammen med de, og tenkte akkurat slik som jeg forklarte over i begynnelsen. Litt sånn halvveis usikker på meg selv, osv. Men det viste seg jo at vi kom til å få det dritgøy sammen! Jeg fant fort ut at jeg ville ha merket om de ikke hadde hatt lyst til å ha meg med, og med den lille «innseelsen» ble jeg mer åpen, utadvendt og hadde det mer gøy.
Et annet eksempel på det med selvtillit, var på en kafé i Sydney. Jeg sto ved siden av en random jente og hennes venninne  da jeg innså at jeg sto i veien for noe de trengte. Så jeg smilte og sa «Oh sorry, ‘scuse me!» og flyttet meg. Hennes respons: «Oh.. that’s okay» with a hidious bitchy attitude. Noe som tidligere ville fått meg til å føle meg litt mindre awesome. Men jeg kan ikke beskrive hvor digg det er å bare kunne smile, himle litt med øynene og tenke «hah, this bitch..».
Om du aldri lar (eller kanskje aldri har latt) slike blikk, kommentarer eller holdninger plage deg, gratulerer jeg deg. Du har kommet mye lenger enn du tror.

For å avslutte dette alt-for-lange innlegget, som ikke beskriver i nærheten av 1 % av alt jeg har lært, vil jeg bare nevne denne lille boken jeg oppdaget for ikke så lenge siden. Jeg har ikke lest den enda, men da jeg begynte å lese den i butikken virket den som at den representerte mer eller mindre alt jeg har lært i løpet av denne lille ferden.

Should be interesting.

«When you say Fuck It, you give in to the flow of life – you stop doing what you don’t want to do, you finally do what you’ve always wanted to do, and you stop listening to people and listen to yourself.» – John C. Parkin

Jeg slenger også med linker til et par spillelister som har vært en del av min lille «personal discovery», og jeg må innrømme at jeg søkte hjelp i «Thrift Shop» for ikke å svime av av trøtthet på vei ut av flyet på Heathrow.
* FeelGood
* Dog Days Are Over

Nå er det kanskje på tide å gjøre noe litt mer produktivt med dagen, som å finne et sted å bo i Dublin eller gå på en klassisk, engelsk pub med gode venner kanskje?

Sayonara!