Beklager, jeg snakker ikke polsk.

Poznan, Polen
13. mars – 18. mars

Da jeg kom meg til Polen, måtte jeg vente i Warzawa i 7 timer,- og no offense,- men de som informerte meg om at de fleste snakker engelsk der, har gitt meg feil noe misledende info.
Det er mye mulig at første inntrykket mitt var satt sammen av lite flere faktorer; som blandt annet at jeg ikke hadde sovet på 30 timer, Polen var det første ikke-engelsk-talende landet jeg skulle besøke og at folk skrek rundt meg på et språk jeg faktisk ikke skjønte en eneste dritt av. Det og si at det hele var greskt for meg, ville vært en major understatement.
Men jeg kom meg hvertfall til Aina og etter en god natts søvn i en digg dobbeltseng, fikk jeg et litt annet (og mer positivt) syn på Polen.

Poznan var kjempefint,- og treffer man på de riktige folkene, kan det hende at de snakker engelsk. Man kan i verste fall bruke Google Translate, noe jeg innrømmer å ha gjort et par ganger.

Jeg mener, hallo! Polsk ligner ikke noe på noe jeg har sett før. Pannekaker er naleśniki, flyplass er lotnisko og kaffe er kawa, noe som hvertfall begynner på samme bokstav.

Jeg bestilte kaffe på en kafe en gang og endte opp med å få amerikanske pannekaker – så med tanke på at det er mitt potensielle framtidige studiested, er det vel plass til forbedringer kan man si… Hehe.

Men bortsett fra de språklige utfordringene, var Poznan kjempefint! Mange fine bygninger og et fantastisk studiemiljø!

Jeg fikk være med i fysikk og polsk-timene på skolen, og jeg hørte mer norsk rundt meg enn noe annet språk.

Jeg fikk også være med Aina i en bursdagsfest, som inkluderte en hel haugh av nordmenn, svensker, canadiere, og noen polsker og masse andre internasjonale folk!
En ting ble fastslått, og det er det at medisin-studenter vet det å feste. Men på den andre siden er de kanskje noen av de som trenger det mest!

Det var herlig å se Aina og andre kjente – inkludert Jeanett og Sverre – fra Kristiansand igjen, og hvis jeg er heldig bor vi kanskje i samme studieby til høsten!